Et språk lærer man ikke bare i klasserommet

Da jeg først kom til Norge, hadde jeg et sterkt ønske om å lære norsk. Hvis jeg skulle bygge et liv i et nytt land, tenkte jeg at jeg måtte lære språket så godt som mulig. For meg handlet det ikke bare om å klare hverdagen. Språket var også nøkkelen til å forstå menneskene og samfunnet jeg nå var en del av.

Det første stedet jeg kom til i Norge, var Kirkenes. Der fant jeg imidlertid ikke noe passende norskkurs, og derfor flyttet jeg videre til Steinkjer. Det var der den egentlige språkreisen min begynte.

Jeg bygde dagene rundt norsken

I Steinkjer brukte jeg nesten hele dagen på norsk. Om morgenen sto jeg opp og tok meg en løpetur. Etter en god frokost gikk jeg på norskkurs, hvor jeg forsøkte å få så mye som mulig ut av hver eneste dag.

Foran meg hadde jeg et språk som var ganske forskjellig fra språkene jeg kjente fra før. Ordene var annerledes, uttalen var uvant, og i begynnelsen var det virkelig vanskelig å forstå det jeg hørte.

For å venne ørene til språket begynte jeg å høre på NRK Radio mens jeg løp. I starten forsto jeg nesten ingenting, men jeg fortsatte likevel å lytte. På denne måten lærte jeg ganske tidlig enkelte ord som jeg ikke akkurat hadde bruk for i vanlige samtaler: krig, angrep, krise …

Det kan kanskje kalles en liten bieffekt av å lære språk gjennom nyhetene.

Etter kurset spiste jeg og dro videre til biblioteket. Der fulgte jeg norskundervisningen fra NTNU og forsøkte å forstå grammatikken. Etter hvert innså jeg likevel at det ikke var nok å lese og lytte. Hvis jeg virkelig skulle lære språket, måtte jeg også bruke det.

Samtaletrening med pensjonister

Røde Kors hadde en samtalegruppe i Steinkjer, og jeg begynte å gå dit regelmessig. Etter en stund hadde jeg blitt kjent med nesten alle pensjonistene som deltok.

Jeg prøvde å snakke med alle jeg møtte, forstå det de sa og uttrykke meg med de ordene jeg hadde. Jeg var ikke så redd for å gjøre feil. Jeg visste at jeg ikke kunne utvikle meg uten å forsøke å snakke.

For å bli enda mer sosial meldte jeg meg også inn i en løpeklubb i Steinkjer. Å være sosial er tross alt en stor fordel når man prøver å lære et nytt språk.

Men på den første treningen forsto jeg nesten ingenting av det folk sa.

Da traff virkeligheten meg igjen: dialektene.

Norsken jeg hadde lært på kurset, var ikke helt den samme som språket folk brukte i hverdagen. I Trøndelag snakket mange trøndersk. Ordene, lydene og noen ganger hele rytmen i språket virket annerledes.

Likevel fortsatte jeg. For hver uke forsto jeg litt mer.

Da to dager i uken ikke var nok, oppdaget jeg badstuen

Løpeklubben møttes bare én gang i uken. Samtalegruppen møttes også én gang i uken. Men jeg følte at jeg måtte snakke norsk hver dag.

Da fant jeg en ny metode: badstuen.

Badstue var ganske vanlig, og mange kom dit etter jobb for å slappe av og snakke sammen. Jeg begynte derfor å dra dit rundt den tiden folk var ferdige på jobb.

Etter hvert fikk jeg mitt eget lille sosiale miljø der. Jeg møtte mange fine mennesker og fikk gode venner. Samtalene kunne være både enkle og vanskelige. Jeg forsto ikke alltid alt, men nesten hver dag lærte jeg et nytt ord, et nytt uttrykk eller en ny måte å uttale noe på.

Uten at jeg egentlig hadde planlagt det, ble badstuen en av mine mest nyttige norsktimer.

Så oppsto det en lang avstand mellom meg og språket

Etter en tid kom kona mi til Norge, og vi måtte flytte til Finsås i Snåsa. Det var et lite og ganske isolert sted, langt unna det sosiale livet jeg hadde hatt i Steinkjer.

Etter flyttingen mistet jeg mye av kontakten med det norske språket.

Det var en vanskelig periode. NRK, som jeg tidligere hadde lyttet til med stor interesse, fristet ikke lenger. Jeg var ikke nysgjerrig på nyhetene, og noen ganger orket jeg ikke engang å høre norske ord. Energien og nysgjerrigheten jeg tidligere hadde hatt, var borte.

Kona mi og jeg bodde på Finsås i omtrent ett og et halvt år. I denne perioden utviklet norsken min seg naturligvis ikke videre. Jeg begynte til og med å tenke at jeg hadde glemt mye av det jeg tidligere hadde lært.

En ny start i Tønsberg

Etter at vi fikk oppholdstillatelse i Norge, bestemte vi oss for å flytte sørover og finne et sted hvor det var lettere å bygge et sosialt liv. Valget falt på Tønsberg.

Tønsberg er en vakker og levende by. Her begynte jeg igjen på intensiv norskundervisning. Gjennom flyttingen, skolen og hverdagen fikk jeg stadig flere muligheter til å bruke norsk.

Nye mennesker jeg møter, spør meg noen ganger hvordan jeg har lært språket. Da innser jeg at selv om jeg hadde en pause på halvannet år, var ikke alt jeg hadde lært i begynnelsen, borte.

Jeg hadde ikke falt helt ut av løpet. Jeg hadde bare tatt noen skritt tilbake.

Nå beveger jeg meg fremover igjen.

I dag arbeider jeg videre med norsken og forsøker å løfte den til et høyere nivå. NRK-nyhetene interesserer meg igjen. Jeg følger faktisk så godt med på det norske nyhetsbildet at jeg til og med har begynt å følge en Facebook-gruppe som protesterer mot de høye dieselprisene.

Og kanskje enda viktigere: Jeg har kjøpt min første roman på norsk og begynt å lese den.

Jeg forstår fortsatt ikke alle setningene eller hvert eneste ord. Noen ganger må jeg stoppe flere ganger på samme side. Men jeg lar ikke det hindre meg lenger.

Jeg har forstått at det å lære et språk ikke bare handler om å pugge ord eller kjenne grammatiske regler. Det handler om å snakke med mennesker, fortsette å lytte selv når man ikke forstår, si noe feil, forsøke på nytt – og noen ganger finne tilbake til språket etter en lang pause.

Det finnes et godt norsk uttrykk:

Øvelse gjør mester.

Jeg er ikke i mål ennå. Men jeg fortsetter å lære, snakke og prøve.